Kjære venner!

Vi går alle gjennom sterke prosesser nå da korona-krisen er over oss. Vi møter helt nye utfordringer. Planer blir ikke realisert og drømmer knuses. Ideer pulveriseres og inspirasjon dempes. Livet blir annerledes, mer krevende og vi tvinges inn i andre rytmer. Til tider kan man kanskje føle at “det ikke går”. Prosesser man vil ha i gang, er bare satt på is. Det vi opplever, strider imot alt vi har jobbet mot og kjempet for.

I denne nye hverdagen må vi nå finne en annen rytme. Dette er ikke lett, verken med eller uten kafé. Vi må akseptere å ha “pinnsvinets tålmodighet”. Vi må tåle å gå inn i vårt eget skall – og bli der lenger enn vi ønsker.

For oss er Café Mestizo ikke bare en “kafé”. Det er livet vårt. Det er resultatet av det vi har holdt på med og trodd på de siste årene. For oss vil en konkurs ikke være et “pennestrøk”, en “start på noe annet” eller en “uheldig erfaring”. Det vil være et slag, en sorg, et tap det vil være svært vanskelig å ta innover seg.

I noen øyeblikk har jeg følt at vi ikke kommer til å klare det. I mørke stunder har jeg faktisk vært sikker på at det ikke kommer til å gå. Men disse øyeblikkene er heldigvis ikke dominerende. Det som dominerer i tankene mine er dette: Dette skal vi klare! Vi har ikke gått så mange mil i stormen for å la oss stoppe nå. Vi nekter å la det skje. Hverdagen og situasjonen er både truende, utfordrende og krevende – men samtidig står det som risset i stein: Vi skal ikke gi oss … Vi trenger kafeen – og vi føler faktisk også at det er mange andre som trenger denne kafeen …

Vi har følt oss omringet av et hav av støtte fra gode venner, gjester, forbipasserende og mennesker fra mange ulike kanter i denne tiden. Med all denne støtten, omsorgen og de positive ordene, så blir det motet og troen som dominerer – til tross for røde tall, krav og utfordringer. Dere har løftet oss opp – og dere fortsetter å løfte oss opp.

Café Mestizos mest “magiske øyeblikk” er kanskje de kveldene hvor ord, samtaler, musikk, dans, fest, mat, glade mennesker, varme smil og glad latter har fått dominere. Dere vet hva jeg mener … Men samtidig har Café Mestizo noe mer enn dette. Kafeen har også dette “stille rommet”, denne lave rytmen, dette rolige siget av mennesker som kommer og går. Spor krysses – og mennesker som kjenner hverandre og ikke kjenner hverandre, møtes …

Nå ser vi det komme: På Café Mestizo spirer det nå fram en ny rytme i den korona-virkeligheten vi alle er tvunget til å leve i.

Vi er ikke redde for å ha åpent. Vi har god plass. Folk har et nytt bevegelsesmønster som umerkelig har glidd inn. Vi holder avstand og “vinker klemmer”. Vi smiler mer og vi tar hensyn. I denne omgangsformen kan kafeen likevel ha en stille puls. Det er på ingen måte fullt i kafeen. Nei. Men det er heller ikke tomt. Folk kommer. De går – og kommer tilbake igjen. Faste gjester finner bordet sitt igjen. Med avstand – men med de samme, gode vennene som før. Ikke mange passasjerer finner veien inn. Det er framfor alt de trauste, de faste, de trofaste som dominerer bildet. Disse som bare vil at kafeen skal leve videre. Og vet du hva? Når du og dere tenker sånn, ja, da lever kafeen faktisk videre …

Det er stille, rolig, mykt, det glir … Det går sakte, men det er bevegelse.

I dette bildet utgjør faktisk hver eneste kaffekopp en forskjell for oss. Alle utgifter er kuttet til et minimum. Ikke en krone går til lønn. Alt går til dette: Vi skal overleve. Hvert bidrag teller. Vi beveger oss i en retning sammen med deg. Retningen er: Overlevelse.

Kom når du er klar, og bare vit: Vi er her – og det er akkurat det vi skal være, både nå og i framtiden.

Takk for all støtte!

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.